Ja, i dag er det 4 år siden bølgene traff land og drepte mange tusen mennesker i sør-asia. Jeg husker så godt den morgenen, jeg stod opp og slo på tv’n. Det kom en ekstra nyhetsending, den første om omhandlet bølgene. De regnet med at noen få muligens var døde. Men de visste så lite, for lenger ut på dagen kom det frem at bølgen var en av de største. Og at det var mange døde, turister og innfødte. Hoteller stod under vann og alt var kaos. Jeg husker vi så bilder og filmer, og ingen kunne tenke seg hvor ille det var. Det skjønnte vi ikke før de neste dagene, jeg husker frykten også. Men det vi fryktet her hjemme var nok ikke en brøkdel av det de som var der fryktet. De som mistet alt, til og med familimedlemmer. Jeg husker ogå lille Ragnar på 3 år om etter mange timer på sykehuset alene ble gjennforent med sin far. Alle bildene av savnede folk, og all hjelpen som ikke nådde frem. Dette er nok ikke noe noen vil glemme noen gang. Og jeg håper folk tenner lys 2. juledag for å minnes ikke bare de døde, men ogå de som står igjenn. Det er rart at det i dag er bare 4 år siden. Og jeg tenker på alle de som er igjenn, som har mistet noen men som ogå overlevde tsunamien.
